skrifte

From Old Danish skriftæ (sik) or warthæ skriftæth, from Old Norse skripta.

• IPA^(key): [ˈsɡʁɛfdə]

skrifte (imperative skrift, infinitive at skrifte, present tense skrifter, past tense skriftede, perfect tense skriftet)

1. (religion) to confess one's sins in order to gain absolution
   1. (figurative) to openly admit to something wrong or immoral one has done

From Old Danish skrift, originally a genitive of skripta. From Old English scrift. Same word of skrift

skrifte

1. (religion) a confession (the disclosure of one's sins to God or a priest in order to obtain absolution)

   Synonyms: skriftemål, syndsbekendelse

   1. (figurative) frank admission of a wrong or immoral act one has committed

• (historical) stå i åbenbar skrifte or stå offenligt skrifte (“church discipline”)

• “skrifte” in Den Danske Ordbog

From Old Norse skripta.

skrifte (present tense skrifter, past tense skrifta or skriftet, past participle skrifta or skriftet)

1. (religion) to confess one's sins in order to gain absolution.

• skriftemål

• IPA^(key): /²skrɪf.tə/

From Old Norse skripta. Doublet of skripte.

skrifte (present tense skriftar, past tense skrifta, past participle skrifta, passive infinitive skriftast, present participle skriftande, imperative skrifte/skrift)

1. (religion) to confess one's sins in order to gain absolution

• skrifta

Originally a dative of skrift.

skrifte n (definite singular skriftet, indefinite plural skrifte, definite plural skrifta)

1. (religion) a confession (the disclosure of one's sins to God or a priest in order to obtain absolution)

   Synonym: skriftemål

• “skrifte” in The Nynorsk Dictionary.
• “skrifta”, in Norsk Ordbok: ordbok over det norske folkemålet og det nynorske skriftmålet, Oslo: Samlaget, 1950-2016
• “skrifte”, in Norsk Ordbok: ordbok over det norske folkemålet og det nynorske skriftmålet, Oslo: Samlaget, 1950-2016
• “skrifta” in Ivar Aasen (1873) Norsk Ordbog med dansk Forklaring