kackel
Swedish
Etymology
Onomatopoeic. Cognate with English cackle.
Noun
kackel n
Declension
| nominative | genitive | ||
|---|---|---|---|
| singular | indefinite | kackel | kackels |
| definite | kacklet | kacklets | |
| plural | indefinite | — | — |
| definite | — | — |
Related terms
See also
- kluck (“cluck”)
Onomatopoeic. Cognate with English cackle.
kackel n
| nominative | genitive | ||
|---|---|---|---|
| singular | indefinite | kackel | kackels |
| definite | kacklet | kacklets | |
| plural | indefinite | — | — |
| definite | — | — |